av Arnulf Øverland
(my emphasis)
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!
I går ble jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem i morgen!
Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkalde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv hva vi ligger og venter,
og hvem som kan bli den neste de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite hva der skal skje oss.
Ennå mer:
Ingen kan tro hva her daglig skjer!
Du mener det ikke kan være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Det fins da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennå meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves.
Og nå har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hva som gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på åker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torg og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik
vil verge sitt land og gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet han vil vifte med sabel og flagg!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nå er det for sent.
Min dom er rettferdig, min straff er fortjent.
Jeg trodde på framgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk,
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket – å, kunne du høre!
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
*
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst.
Dagen bakom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nå er det noe som hender.
– Vår tid er forbi – Europa brenner!
Written in 1936
(my emphasis)
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!
I går ble jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem i morgen!
Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkalde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv hva vi ligger og venter,
og hvem som kan bli den neste de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite hva der skal skje oss.
Ennå mer:
Ingen kan tro hva her daglig skjer!
Du mener det ikke kan være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Det fins da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennå meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves.
Og nå har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hva som gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på åker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torg og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik
vil verge sitt land og gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet han vil vifte med sabel og flagg!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nå er det for sent.
Min dom er rettferdig, min straff er fortjent.
Jeg trodde på framgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk,
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket – å, kunne du høre!
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
*
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst.
Dagen bakom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nå er det noe som hender.
– Vår tid er forbi – Europa brenner!
Written in 1936
